Long time no see

Det har vært stille på bloggfronten siden januar, og det har heller ikke hendt sånn supermye på hundefronten. Litt picky på utstillinger, både pga geografien når jeg bor i Stavanger, men også dommere, penger etc. fordi Ace har det meste han trenger i Norge nå. Siden jeg likevel var hjemme i høstferien fikk han debutere på NKK Bø i en stor, flott championklasse, der han tilslutt endte som nummer 4. 

I april var vi en tur over grensen for å stille i Forshaga og på Västras flatshow. Jeg har alltid beundret oppmøte på de uoffisielle arrangementene i Sverige, og dagen ble en skikkelig höjdare. Mange fine (ukjente!) hunder å se på, bra vær og god stemning! Sunniva var også med på tur, og begynner å bli meget husvarm, nesten så hun ville bli med oss videre da Hanne skulle hente henne ;-)

I midten av mai fylte Aceplutt 4 år, som tiden flyr når man har det gøy sier jeg bare!

Det blir noen utstillinger frem mot sommeren, så tar vi en fortjent sommerferie hvor planen er spor og apportering på hjemmeplan, før vi drar med oss et par utstillinger på høsten igjen. Kanskje en aldri så liten start i klasse 1 også, vi får se. Avslutter med et bilde fra flatshowet som Jessika Heden har tatt.

 

Tjuefemten

Vi skriver 2015 på kalenderen, og det er vel på plass med en liten oppsummering av 2014.

Ace ble stilt 10 ganger på utstilling i Norge, noe som resulterte i 10 excellent, 8 ck, 2 cert, 2 rcert og BIM. Han ble plassert som hhv 2 og 3 i åpen på Norsk og Nordisk Vinnerutstilling uten å være i god pelskondisjon for å si det slik. Stolt av lillplutten. Han har blitt pappa for første gang, tatt bronsemerket i lydighet, fått studbooknumber i rasens hjemland gjennom en flott 2 plass i Limit. Han har stilt på openshow i rasens hjemland (nr 2 i open, og vunnet limit AV gundog). Men viktigst av alt er han verdens beste på hjemmebane hver eneste dag (ok, nesten da - når han gjør hyss er han kanskje ikke alltid det).

Utstillingsåret 2015 ble ikke startet som planlagt. Planen var nemlig å finne en liten norsk utstilling for å forsøke å få det siste certet. Da jeg ble spurt om å bli med på MyDog takket jeg pent nei, ene dommeren var ikke overbegeistret for Ace 9 mnd tidligere, og den andre en ukjent allrounder. Men ettersom den tobente slekten var Stockholm og England kom ble det til at jeg meldte på i siste liten likevel. Vi bodde i Lisebergsbyen i noen søte stugar og fredagen ble det en reprise av clubshowet med god mat og drikke sammen med Anette, Kelly og Karin. Slo likegodt til en med 1,5 liter med bubbel for å feire alle fremganger siden Lillestrøm (halvbror Dublin BIS-2 på Stora Stockholm og pappa Denver GB SH + top sire!!).

Ace og farmor Kelly

Lørdagen dømte Filip Johnsson, og siden forhåpningene ikke var de store fikk Ace gå i ringen med sin farmor Kelly - noe han syntes var stas! Det holdt hele veien til 2akk med CK, moro!! Halvbror Dublin løp inn til beste hannhund. For jentene ble resultatet 3x excellent og 2x ck. Dagen ble avsluttet med at Dublin tok hjem den gjeve BIG-1 rosetten! Hurra!!
Vi var alle slitne da vi kom tilbake, så kvelden ble rundet av med litt mat og bubbel (såklart) og heftig trisskraping som ga oss penger til katalog neste dag ;-)

Søndagen dømte Ligita Zake fra Latvia. Ace var først ut av våre og vant åpen klassen! Det ble litt vel spennende for undertegnende, men etter mye løping endte vi opp som 4bh med cert og dermed NUCH SE(u)CH!!! HURRA!! :-D

Ace, farmor og gammelmatte <3 nbsp="" p="">

På mandagen løp forøvrig Dublin inn til BIS-3 i Göteborg på Anette sin bursdag. For en bursdagshelg!

Vil benytte anledningen til å takke de andre som har vært involvert i Ace sitt championat som reservehandlere; tusen takk Alexandra Wolf og Anette Dyrèn! Det er uten tvil Sverige som er vårt andre hjem ;-) Også en stor takk til Linda og Knut Olav som holder pluttis i kondisjon i det daglige, og ikke minst Anette og alle andre som var involvert i at Ace fikk bli nordmann - tusen takk! Nå starter jakten på nye show og utfordringer i 2015!

Avslutter også med en stor takk for alle gratulasjoner - et herlig kjennetegn med rasemiljøet vårt! Og gratulerer til alle jeg måtte ha glemt å gratulere, særlig på søndag - jeg svevde litt ;-)

NKK Orre

Joda, siden Englandsturen har jeg vitterlig kommet ned på jorden igjen. De 3 dagene etter hjemkomst gikk med til 2 dager på Bjerke og noen få timer til å pakke sammen til mitt 'nye liv' i Stavanger...
Bjerke var forøvrig en trivelig affære, jeg fikk vise 3 tisper og alle sammen ble klassevinnere med CK! Ace derimot ble nummer 2 i åpen uten CK....

Denne helgen hadde vi meldt på svensken til NKKs utstilling på Orre grunnet eierens nye bostedsadresse. Det var 44 flat påmeldt for Kurt Nilsson denne dagen hvor været viste seg fra sin beste side i september.

Først ut var Ace i åpen, etter enkeltbedømmelsen var vi 3 stk som hadde fått den røde sløyfa. Vi stilte opp og vi løp, og så fortalte dommeren litt om hva han syntes om hver av de tre før han plasserte oss, med Ace først! Det var klassevinner med CK i både junior og bruks så det var spennende i beste hannhund. Vinneren av bruks var hunden som tok certet foran Ace i Moss, faktisk. Snille Hanne som stilte med husly (les; utstillingstelt) for dagen stod bak meg. Og en stund tenkte jeg "Hvis du tar noe cert fra meg med den bikkja du har gått inn med nå får du pokker meg stille din egen hund selv i dag" *fnis*, men etter en stund forstod jeg at hun stod der med nr 2 i åpen, ikke vinneren av bruks, og da denne hunden ble takket av stod det kun champions og Ace igjen - så da var det egentlig samme hvor i rekka vi stod, for NKK cert ble det! Før beste hannhund viste jeg forøvrig en annen plutt, Torhild sin Mattis som ble 2chk med CK og senere 2bhk med en annen handler.

"Mattis" - foto; Kjersti Jøsok


I midlertid lå det an til tidenes kræsj mellom to hunder jeg hadde gledet meg veldig til å vise, nemlig veteranen Amigo og bruks-Sunnis. På sett og vis løp Sunnis inn til en klasseseier i bruks, jeg spurtet videre til naboringen hvor Amigo gikk inn i veteranklassen, ble eneste hannhund med CK og like etterpå BIR og BIR veteran, før jeg spurtet tilbake til beste tispeklassen hvor Sunniva ble 3btk, to plasser bak championatet hun jakter på....

Men for Amigo sin del var det bare å lene seg tilbake i solstolen og vente på finaler. Ganske greit at han har en så trivelig eier som Helga-Mari også! ;-) Ace feiret med et okseøre, og et griseøre, og... Ganske mye... Han spiste ingenting fra torsdag til søndag, så det var antakelig sårt tiltrengt... eller ikke...

I gruppefinalen var vi mange, fine hunder! Dommer Arne Foss påpekte at dette var en usedvanlig fin gruppe 7, noe jeg er helt enig i! Vi var dessverre ikke blant de 4 som ble plukket ut, men det var kanskje ikke så mye annet å forvente i den konkurransen med en rase som ikke hevder seg så alt for ofte. Deretter var det bare å vente enda litt til på BIS-veteran. Jeg syntes det er topp at Helga-Mari ser viktigheten i å vise frem rasen i finaler, noe hun alltid er flink til, selv om det er walkover eller 'håpløst' stor konkurranse for en liten, forholdsvis ukjent rase.

Da vi kom i oppsamlingsringen og jeg så konkurransen konstanterte jeg at BIS-plasseringen jeg hadde håpet på hang i en ganske tynn tråd... Nærmere 20 hunder, mange raser som typisk får plasseringene, deriblant flere flotte gr 8 hunder. Men Amigo som er en sprek herremann til tross for sine 9,5 år viste seg like fint som han pleier han, noe som sees spesielt godt her;

 

"Amigo" in action (han heter jo Always Action Ahead på papiret!)

Foto; Helga-Mari Tessem

Jaggu måtte jeg innse at jeg tok feil, for Amigo ble først plukket ut til en semi han! Så løp vi seks semifinalistene enda litt mer, før dommeren bestemte seg. Da både den grønne og gule rosetten ble delt ut til en spaniel og en terrier var det slutt. Jaja, semi og litt ekstra PR for rasen er da flott tenkte jeg der jeg innså at vi hadde flere typiske vinnere med oss i rekken. Men så ble vi jaggu ropt opp som BIS-2?!! Å kjære! Så morsomt i seg selv, men så morsomt for eier, oppdretter og rasen! WOAH!

Sånn ser'n ut;

DK UCH NORD VCH HEV-13 HEVV-13 NORDVV-13 FIVV-13 Næssgården`s Always Action Ahead - "Amigo"

A trip to remember!

Denne teksten omhandler vår (Anette Dyrèn og Kathrine Gunstad) tur til England høsten 2014. Vi bestemte oss nokså spontant for en 2 ukers tur med 4 innlagte utstillinger. Med oss på turen hadde vi 4 Flat coated Retrievere; Ch. Castlerock Simply Magic «Dublin, Ch. Toffedreams Seven From Heaven «Carmen», Ch. Covenstead Fortune Teller «Sara» og Calzeat Keeping Up Appearances «Ace». I denne beretningen vil vi fortelle litt generelt om turen, dele morsomme historier og eventuelle tips vi mener kan være verdt for andre å ta med seg.

Avreise
Turen startet i utgangspunktet i Porsgrunn, hvor vi tok ferge fra Larvik til Hirtshals (DK). Her gikk turen noen timer sydover i bil, før en ny fergetur på 18 timer ventet oss. Ettersom det ble mye burligging på hundene passet vi på å legge inn et luftestopp i Danmark. Vi benyttet oss av en dansk Flatgruppe på facebook og fikk gode tips på hvor vi kunne stoppe på strekningen vi kjørte. Valget falt til slutt på et område like ved en militærleir. Her fikk hundene løpe løse sammen og bare kose seg! En strek i regningen var imidlertid at denne kosen innebar at bilen så ut som en sandkasse etterpå….

 Bildet som i ettertid har fått navnet "the secret behind an English CC"

Alle 4 storkoser seg i Danmark! Halvbrødrene har sine karakteristiske tunger ute!

Lang båttur og venstrekjøring
Vel fremme i Esbjerg skulle vi ta båten til Harwich. Båtreisen i seg selv tar 18 timer, og man har dessverre ikke anledning til å ta med seg hunden på lugaren. Man får imidlertid 3 anledninger til å lufte og mate hundene underveis. Dette gikk bedre enn forventet, og alle hundene lå og sov hver gang vi kom ned. Det var satt frem en liten sandkasse, men det var også god plass til å tusle rundt på dekk for å la hundene få gjøre sitt. At bildekket var delvis åpent føltes også bra med hensyn til lufting.

Hele gjengen på dekk

Vel fremme neste dag var ingen av oss spesielt gira på å ta den første kjøreturen på «feil» side av veien. At vi i tillegg var første bil av fergen hjalp ikke nevneverdig… En trivelig engelskmann i bilen ved siden av sa seg villig til å lede an for oss. Etter 10 minutter var imidlertid undertegnende ganske varm i trøya og vinket pent farvel til denne bilen.

Alt for mange mennesker på en øy!
Trafikken i England – hvor skal man begynne? Tid er i alle fall et viktig stikkord. På vår tur fra Harwich til Bristol brukte vi omtrent det dobbelte av tiden google og gps estimerte. Plutselig stod det bom stille, uten at det var noen god forklaring på hvorfor. Vi fikk tiden til å gå med hver vår boks med frukt og noen ekte, svenske slagere med høy allsangfaktor. At disse syngende damene med vinduene nede i tillegg kjørte en bil med mystiske grønne skilter ga oss ikke akkurat mindre oppmerksomhet. Stadig vekk passerte vi, eller ble passert av folk som var i stor fare for å få kink i nakken mens de glodde inn i bilen vår.

Kjedelig med kø.....

Vindussmugling på hotell
Vel fremme i Bristol hadde vi en liten utfordring gjennom hotellpersonalets spørsmål om vi hadde med HUND. Det ble diskret svart at ja, vi hadde med hundER. Imidlertid viste det seg at vi bodde på bakkeplan rett ved parkeringen, og dermed trengte vi ikke passere resepsjonen når vi brukte bakdøra. Just in case valgte vi å sende to av hundene inn vinduet ettersom det kun var 20 cm over bakken. Da det imidlertid viste seg at resepsjonen hadde live overvåkning over dette området i resepsjonen, og en kan jo bare lure på hva de tenkte om disse skandinaverne som tok med seg 2 hunder inn døra, og 2 inn vinduet....

Første utstilling
På lørdagen var det duket for turens første utstilling, den første engelske noen gang for undertegnede. Det ble mange inntrykk i løpet av vår dag i Paignton. Selvfølgelig er det en stor forskjell i at engelskmenn benker hundene sine (Alle hundene har sin egen tildelte plass på benker. Dette er inkludert i påmeldingen din, og hunden skal i utgangspunktet oppholde seg her den tiden den ikke er i ringen). Etter å ha hørt hva disse benkene koster arrangøren å leie håper jeg ikke dette er noe vi skal starte med i Norden, da kommer mest sannsynlig påmeldingsavgiften til å stige drastisk! Vi valgte imidlertid å ta med oss egne bur, hovedsakelig fordi våre hunder ikke er vant til benken og derfor ville de antakelig slappe bedre av i dem enn på benken. Man skal likevel være obs på at det ikke alltid er like god plass til å sette opp bur. En annen forskjell i England er at hunden må befinne seg i ringen hele tiden mens klassen blir bedømt, noe vi heller ikke er vant til her hjemme når det er større klasser.

Først ut av våre denne dagen var Ace. Han stilte i en sterk Limit klasse og fikk en fin andreplass. Dette ga ham også et såkalt «Studbooknumber», noe som betyr han er livstidskvalifisert til crufts. I enkelte klasser vil plasserte hunder (nr 1-3) kvalifisere seg til crufts påfølgende år, men fra blant annet Limit får man derimot en livstidskvalifisering.  Jeg ble naturlig nok stående igjen med en følelse av «Jaha, var det så enkelt?», noe jeg fikk avkreftet senere på dagen da en hund i naboringen ENDELIG fikk dette studbooknummeret etter mange forsøk i en alder av 7 år. Våre øvrige hunder gjorde det også bra, og på slutten av dagen hadde alle våre 4 hunder klart å vinne eller bli nummer to i en klasse! For "Sara" og "Ace" resulterte dette i henholdsvis cruftskvalifisering 2015 og studbooknumber, noe både "Carmen" og "Dublin" hadde fra før. På toppen av dette klarte «Carmen» å ta RCC (reservecert) og Dublin CC (cert) for deretter å ende opp som BOB (best i rasen). WOW! I England konkurrerer jo alle hunder, champions eller ei om cert, og de henger derfor om mulig enda høyere enn her hjemme. Mens skandinaviske flater begrenser seg til mellom 3-7 cert kan engelske storvinnere gjerne ta opp i mot 60. Med påmeldingstall fra 100 hunder og oppover sier det seg selv at det å ta CC absolutt ikke er noen selvfølge. Etter Dublins bragd var det bare å vente på finaler. En annen vesentlig forskjell fra Norge er den mobilen baren som selger alt fra øl til drinker på showground. Det er kanskje mulig resultatene for dagen ble feiret med en øl ;-)

Mulig vi hadde et besøk her ;-)

England operer med en annen gruppeinndeling enn FCI, og flaten befinner seg derfor i Gundog-gruppen. Den består stort sett av gr 7 og 8 hunder her hjemmefra. I midlertid er flere stående fuglehund raser store borte i England, både tallmessig og i forhold til å hevde seg i ringen. Det var slik jeg forstod det absolutt ikke like vanlig at flaten plasserer seg i gruppa som det er her hjemme. Anette og Dublin gjorde en flott figur, og det er naturligvis en opplevelse i seg selv både å delta i og se på en gruppefinale med kjentfolk, men det ble dessverre ingen plassering på dem denne gangen.

Fawlty Towers

Etter en lang dag i Paignton kjørte vi kolonne til Ibis Glouecester, et hotell som for helgen gjerne kunne arrangert sitt eget gundogshow på parkeringsplassen, noe også resepsjonisten påpekte. Imidlertid vi vi huske dette hotellet for alt annet enn antallet hunder som bodde der. For de som måtte ha sett serien «Fawlty Towers» , så er denne et godt utgangspunkt. Middagen i restauranten var en tragedie eller komedie, alt ettersom, fra ende til annen. Kjøkkenet brukte nesten 1 time fra bestilling for å finne ut at de var tomme for det vi hadde bestilt. Deretter fikk bordet maten til helt ulike tider. Som unnskyldning for dette skulle vi få vin på huset, denne klarte kelneren å miste i gulvet og delvis over en av oss, og det hele var tragikomisk fra start til slutt. Imidlertid tok stemningen seg betraktelig opp etter noen champagnedrinker på rommet. Alt for sent ble det likevel ikke, da vi hadde et nytt show allerede neste dag. Det hører selvfølgelig med til Fawlty towers historien at vi betalte for rommet ved utsjekk, selv om det var forhåndsbetalt, bare for å toppe hele opplevelsen.

På søndagen stilte vi på National Gundog på den kjente showgrounden Three Counties. Her fikk vi virkelig kjenne på hvordan utstilling fungerer. Ingen av våre hunder var dommerens «cup of tea» denne dagen, dessverre. Vi fikk imidlertid glede oss med flere kjentes fremganger denne dagen, og ble nok en gang igjen til gruppefinalen, denne gangen som heiagjeng.

Manchester

Vår ferd gikk så videre til Manchester. Et hot tips er at dersom du skal bo i Manchester – ikke fortell engelskmenn hvor du bor!! Samtlige vi fortalte dette til ga oss tvilsomme blikk, eller svarte «what?» eller «oh my god». Etter å ha fått flere tvilsomme tilbakemeldinger var vi ikke helt sikre på hva vi skulle forvente oss til ankomst, men en haltende uteligger og noen tvilsomme strøk er vel nokså beskrivende for nabolaget. Vi fikk også erfare at Fawlty Towers ikke kun forekommer på Ibis Glouecester, men også Ibis Manchester. Den kanskje artigste opplevelsen var da vi spurte etter en plen eller hage for å lufte hundene, og resepsjonisten sendte oss til «hagen» bak hotellet. Dette viste seg å være en ‘hage’ bestående av brostein og noen potter med planter..

Den berømmelige "hagen" i Manchester

Imidlertid trengte ikke hundene å være byhunder så lenge. Allerede neste dag reiste vi på besøk til kjentfolk. Hele 10 flatcoats nøt livet på tur når vi gikk rundt en dam. Etter godt over en time i dette paradiset sammen med 6 andre hunder snorket alle våre 4 godt resten av dagen. Her er det bare å la bildene tale for seg selv:

På tirsdagen var vi turister for en liten stund på vakre Chatsworth castle. Selv om slottet var selve attraksjonen havnet våre hunder i ganske mange fotoalbum i løpet av den timen vi var der. Flere mennesker ville hilse på dem, eller ta bilde der de satt linet opp på rekke og rad.

Gjengen poserer foran Chatsworth Castle

Newbies på openshow

Onsdagen hadde vi meldt på et openshow i Bakewell, også en ny opplevelse for undertegnede. Dette var ikke en ren utstilling, den var faktisk bare en kjempeliten del av et enormt område bestående av salgsboder, traktorutstilling og tivoli, for å nevne noe. Vi hadde fått rasespesialist Vicky Davis på vår rase, og hadde derfor hele 53 påmeldte i rasen! Å melde på til openshowet var ikke bare bare for en nordmann. Mange ukjente klasser, og ikke minst ‘stakes’. Ace og Sara ble mine prøvekaniner på dette. Ace ble meldt på i open, det var ikke vanlig med alle klassene man har på en offisiell utstilling, og ettersom det ikke var noen limit klasse i rasen ble han meldt på i open. Enkelte klasser kunne også bestå av både tisper og hanner, eksempelvis junior. I tillegg var Ace meldt på i AV Gundog. Her består klassene av ulike gundogs, Ace konkurrerte derfor mot irsk settere og engelsk springer i denne klassen. Derfor var det ekstra gledelig at han vant klassen sin!

Uformelt og moro, Ace gir farmor Kelly et skikkelig puss mens vi venter på vår tur.

Vi forstod det slik at en gjerne ikke meldte på champions til disse openshowene (uoffisielle og mer uformelle enn championship show), og hadde derfor meldt på Sara og Dublin i såkalte ‘stakes’. Dette er omtrent som en BIS eller gruppefinale, hvor alle påmeldte hunder kommer inn i ringen, gås fort over av dommer, og deretter plasseres. En annen svært uvanlig ting for oss var pengepremiene! I championstakes var det £50 i premie til 1.plassen! I staksene var det hunder fra alle gruppene som deltok den aktuelle dagen, og fellesnevneren for hundene var enten alder (junior eller veteranstakes f.eks) eller merietter (championstakes). Først ut av våre var Sara, som til min store glede vant veteranstakes! Deretter var både hun og Dublin inne i championstakes. Dublin ville ikke være noe dårligere og vant denne! For å toppe enda en super dag ønsket arrangøren å ha en liten add om oss i selveste dogworld (avis som kommer ut i England) fordi vi kom såpass langveis fra og i tillegg hadde gjort det så bra.

"The flat coat first" - Sara vinner veteranstakes

Dublin & Sara sammen med sine handlere og dagens dommer

The mysterious black car

Den kommende uken hadde vi bestilt oss en ‘holiday cottage’ i den sørlige delen av England. Ferden gikk derfor fra Bakewell til Devon. Vi hadde vært på telefonen med vår landlady og fått beskrivelse, GPS hadde vi også, så vi regnet med at dette ville gå greit. Grunnet de gode resultatene i Bakewell ble det imidlertid ganske sent, og vi var fremme til midnatt. Dette skulle vise seg å bli starten på en 3 timer lang leteaksjon. Vi hadde fått vite at den lokale puben lå 1 mile unna, så vi forsøkte oss 1 mile i alle mulige retninger fra denne puben. Enkelte ganger var vi så langt ute i ødemarka at vi ikke var sikre på hvilke dyr som plutselig kunne dukke opp i veien. I tillegg var det særdeles sparsomt med gatelys, så det var virkelig mørkt. Mange tenker kanskje «hvorfor ringte dere ikke utleier?». Det hører med til historien at dette var et eldre par, og at de tidligere på telefonen hadde nevnt at de skulle legge seg tidlig. Tilslutt parkerte vi ved puben og bestemte oss for å håpe på at det passerte noen vi kunne spørre, eventuelt fikk vi vente noen timer og deretter ringe. På et vis fikk vi kontakt med den lokale melkemannen som trodde hun viste hvor vi skulle. Vi fulgte etter ham, og han pekte på huset han mente det kunne være. Vi snek oss bort med maglite og forsøkte å finne skilt som kunne fortelle oss om dette var riktig sted. Da kom lyset i huset over veien på, og vi ble skjønt enige om at dersom ingen allerede hadde ringt politiet vedrørende denne svarte bilen som kjørte sakte rundt i flere timer som kom jaggu denne naboen til å gjøre det. Etter noen skeptiske spørsmål kunne imidlertid denne mannen fortelle oss at vi kun skulle 4 hus lenger ned i gaten. Nærmere kl 4 var vi lommekjent i området, men i det minste innlosjert og i seng!

"Er det her tro?"

Vakre Plymleigh farm!
Neste dag våknet vi opp til herlig vær, og med nattens mørke borte kunne vi se hvilket fantastisk og nydelig sted vi bodde! Plymleigh farm er bostedet til Patricia og Norman Bromell. De har selv drevet oppdrett av Weimaranere, og har fortsatt 3 stykker hjemme. Å kalle stedet hundevennlig er en underdrivelse. De vakre hagene er inngjerdet, så hundene kan gå ut og inn som de ønsker. De har også et stort, inngjerdet jorde som gjestene kan benytte fritt – herlig for hundene! I tillegg har de en mindre kennel der en kan sette hundene om man reiser ut noen timer, ellers kan de også passe dem for deg. Første dagen slappet vi bare av. Mens vi spiste en herlig lunsj i hagen kunne hundene løpe fritt rundt oss – herlig!

Deler av den vakre hagen!

Hundene hjelper til med lunsjen i hagen vår

Mens alle andre viste frem hundene sine i Helsinki hadde vi fridag. Hundene fikk apportere på de vakre jordene, og i pausene sjekket vi resultater fra Finland og spiste lunsj i hagen. Inn mot helgen bestemte vi oss for å sjekke ut den lokale puben. Den tok dessverre ikke hunder, så de måtte pent sove i bilen. Halwill Junction var virkelig ikke noe stort sted, så en kunne jo merke at alle gjestene lurte på hvem i all verden vi var når vi ankom. Første dagen fikk i tillegg Sara og Dublin spandere middag og en pint på handlerne sine med onsdagens premiepenger – noe jeg fint kunne blitt vant med. Den første tiden var det ingen som turte å snakke med disse to fremmede personene som snakket et annet språk, men straks isen var brutt ble vi kjent med flere trivelige stamgjester. Pubkulturen er i England er jo vidt forskjellig fra her hjemme. Her kommer alle innom etter jobb, spiser gjerne middag og har med seg barna. I tillegg er jo ikke restriksjonene på alkohol de samme. Bartenderen tar seg gjerne en pint på jobb, eller i dette tilfellet også en dans på bardisken. Mot slutten av kvelden tuslet vi den ene milen hjem med hundene, så var de ferdig luftet og fornøyde når vi gikk å la oss. Om ikke folk hadde fått med seg skandinaverne som var på besøk før kan jeg love deg de fikk de med seg da vi neste dag spaserte langs veien tilbake for å hente bilen med de 4 svarte hundene. Og med våre nye bekjentskaper fra kvelden før ble det riktig så mye hilsing og tuting i løpet av den kvarters lange turen vår.

Fridag med apporteringstrening på jordet

Siste utstilling
På mandagen var vi klare for vår siste utstilling i Bournemouth. Værutsiktene var ikke de beste like etter ekstremværet som hadde vært i England, og himmelen var tidvis ganske så mørk. På slike dager er det fantastisk at engelskmenn ikke tåler regn. Her står egne ringer under store telt klare i tilfelle regn, da flytter bare bedømmelsen hit. Grunnet dette været forsøkte vi oss fra morgenen av å sikre oss litt plass under dette teltet, det er nemlig ikke mye plass rundt ringene som er under teltet. Dette skulle vise seg å resultere i at stolene våre ble stjålet. Så ser dere den svært gjenkjennelige SKK stolen på en engelsk utstilling er det mulig den en gang i tiden var vår ;-)

Selve utstillingen bød ikke på de store resultatene for Ace eller damene, så da var det en solid opptur at Dublin tok sitt tredje og siste CC og nok en gang ble best i rasen! Derfor ble det igjen en lang dag, og sent på ettermiddagen var Dublin inne i gruppen. 

En svært fornøyd Dublin!

En svært fornøyd Dublin og hans matte

Ettersom man ikke har forhåndsgransking får en virkelig studert de ulike hundene mens de er inne i gruppa. Denne gangen ble Dublin plukket ut til sammen med om lag 9 andre vakre rasevinnere, og jaggu holdt det ikke hele veien inn til en fjerdeplass – for en avslutning på turen!! Hjemreisen gikk naturlig nok raskt unna. Og drevne som vi var på engelsk kultur droppet vi naturligvis innom den lokale puben for en pint, før vi hoppet rett inn i kosedressen og satte beina høyt mens hundene snorket rundt oss!

Obligatorisk skrytebilde

Kosedressen på og beina høyt, men det engelske championatet skal feires!

Det hører også med til historien at vår fantastisk herlige landlady hadde fulgt med på nett, så da vi kom hjem hang det er ballong med teksten "BOB - Well done!" på døra vår. Hun var også i kulissene da vi neste dag bestemte oss for å ta det obligatoriske 'skrytebildet' fra turen.

Forberedelser til photoshoot
 

 Og her ser du ett av resultatene

På onsdagen var det på tide å si farvel til Plymleigh Farm og vakre Devon. Hele dagen, samt torsdagen gikk naturligvis med til reising, og hundene tok det like bra denne gangen. Likevel var det liten tvil om at de var slitne da vi endelig var hjemme igjen.

Ace klar for avreise fra Plymleigh Farm

Skal man oppsummere turen i ettertid så tar den mye tid og er absolutt ikke noe budsjettur, men ingen av oss er vel i tvil om at vi vil tilbake! Når en har kommet hjem og latt ting synke inn skjønner man også hvilke fantastiske resultater turen resulterte i, for en blir nesten litt overveldet i øyeblikket det skjer. Og for de som lurte, vi har allerede begynt å studere neste års dommerlister i England! ;-)

Avslutter med litt diverse bilder fra turen:

Tidvis store vannmasser i Bakewell, men stemningen var det ikke noe å si på!

Alle hundene ble meget gode på denne poseringen ;-)

Det begynte som en spøk og videreføring av "triss-trenden", men vi sluttet aldri å vinne på "lucky dog" - tilfeldig?

Grunnet trafikken fikk vi ikke stoppe, men vi fikk om ikke annet sett det fra bilen? ;-)

Happyface :-))

Dublin spanderer pusser på farmor

Dublin i gruppa

Ace nyter livet i Danmark!

Dublin og Carmen i Danmark

Halvbrødrene i Danmark

Alle vinnerne i Paignton

Hundene storkoser seg!

Mye som er veldig hundevennlig i UK! Her fra Chatsworth Castle

Enda et bilde av firkløveret!

Clubshow 2014

Etter fjoråret var det ingen tvil om at vi skulle reise på clubshow også i 2014. Imidlertid var årets club show i Sundsvall, ergo liiiitt lenger en Gnosjö. Søndag 25/5 flyttet jeg hjem fra Lillehammer og allerede tirsdagen satte jeg meg i bilen og kjørte mot Stockholm. Første stopp var Sandefjord hvor jeg plukket opp Esther som skulle være med til hjemlandet. På kvelden var vi framme på Sättra hos oppdretter Anette. Etter hundene hadde fått løpt fra seg i hagen var det reker og bubbel på de tobente. Dagen etter pakket vi alle 5 hunder og alt stæsjet (+ mange vandringspriser og bøker) i min bil og satte kursen nordover.

Full touran!

I Uppsala møtte vi Karin og pakket om litt hunder og ting. Deretter fortsatte vi til Sundsvall. Etter et obligatorisk stopp på ICA og systemet var vi fremme på Fläsians Camping. Vi hadde 2 stugar med superfin utsikt. Synd det ikke var varmere, ellers hadde både uteplassen og stranden like nedenfor fristet. Etter hundene hadde fått mat og blitt luftet vanket det herlig mat og bubbel på de tobente.

På torsdagen var vi klare for Club Show. Vi var på et vakkert friluftsområde på en liten topp. Først ut av våre 7 hunder var Gossip. Hun vant juniorklassen med CK. Deretter gikk Esther og Majken i unghundklassen - de ble hhv nummer 3 og 4, Esther med en CK også. 

Majken (nr 2 fra venstre) og Esther (nr 3 fra venstre )

Så var det gutta sin tur, Solo og Ace var først ut i åpenklassen. Solo fikk dessverre enn VG, mens Ace fikk en excellent og ble med videre. Det holdt til en 3 plass i klassen, men dessverre ingen CK. 

Ace

Deretter var det Dublin sin tur i championklassen, som han gikk hen og vant! 

Dublin

Sist ut var Carmen i veteranklassen, en stor veteranklasse med flere fine tisper, også hun vant klassen sin!

Carmen

Først var det beste hannhund, og her gikk det hele veien for Dublin. Deretter var vi alle inne i beste tispe. Etter litt fordeling hadde vi handlere til alle tispene, jeg hadde lille søte Gossip i andre enden av mitt kobbel. Dommer Kirsi Nieminen hadde gikk riktig så mange CK, så det ble et lite utplukk der både Carmen og Gossip fikk bli med videre. Deretter løp vi enda litt mer før hun plukket ut de fire som skulle plasseres, og forsatt var begge jentene med sammen med vinnere av åpen og champion. Ojoj, reservecert så morsomt for Anette tenkte jeg. Vi løp enda litt mer mens dommeren kikket og klådde på de 4. Jeg var ganske så overbevist om at Gossip med sine 12mnd pent måtte komme sist blant disse vakre hundene. Fortsatt stod vi i nummerrekkefølge og vi løp igjen, og når vi nærmer oss slutten av runden putter jeg hånden i lomma for å ta opp en kjøttbolle - men dommeren rekker frem hånden - Gossip beste tispe foran alle de voksne! På clubshow!! 

Deretter fikk vi en liten pust i bakken (de timene gikk fort unna med hunder i de mange klasser!). Så var det tid for finaler. Jeg fikk vise vakre Gossip i BIS-junior som hun gikk hele veien og vant! 

Gossip BIS-junior

Deretter var 'tante Carmen' inne i finalen for bruks hvor hun ble BIM bruks og veteran hvor hun ble BIS veteran!

BIS jakt - Flatterhaft Licence To Kill & BIM Carmen

Deretter var det klart for 'the real deal' også her fikk jeg vise vakre Gossip. Her var det nok litt slutt på energien etter en laang dag for en ung frøken. Samtidig konkurrerte hun jo ikke mot hvem som helst, men pappsen som har blitt BIS på club show de 2 foregående årene. Men gud - BIM og cert er jaggu stas det også, til og med for handleren ;-)

Dublin og Gossip i BIS-finalen: https://www.youtube.com/watch?v=vzrNemTbLT0
(blogspot vil ikke laste opp videoen)

Man skulle tro at etter en slik dag er man veldig klar for å reise hjem. Klok av skade fra fjoråret hadde vi bestilt overnatting til neste dag (så vi var veldig klare for å få VG på samtlige hunder, for det er jo slikt som skjer når en er føre var på slike ting, ikke sant?). Problemet var bare at Anette sine hunder hadde vunnet litt for mange premier........  

Dublin, Anette, Gossip og Carmen + maaange vinster

I tillegg skulle en liten Umeå-borger få være med oss. Etter mye om og men var alle hunder, bur, teltet og priser i våre 2 biler. På campingen ble det enda mer god mat og bubbel, mens hundene snorket høyt! Det ble kanskje ikke så veldig sent for oss tobente heller... ;-)

Dagen etter var det enda mer om og men med pakking i biler. Karin sin volvo huset blant annet nærmere 90 kg(!) royal canin. Og endel priser og bur måtte ta en liten svingom innom Norge i touranen. Men tilslutt var alle 8 hunder, 3 personer og all bagasje og priser i de to bilene.

Ace og Esther klar for avreise

Turen hjem var laaang og foregikk på mange småveier i de svenske skoger. Men vips så var vi i Norge. I Sandvika ble lille Business sluppet av og jeg fikk nydelig grillmat hos Anne Sofie og Steinar - tusen takk!

Takk til Anette og Karin for en supertrivelig tur!!